På vei inn i voksenlivet, 13 år på overtid

Det er ikke lett, det å trå inn i voksenlivet men nå syns jeg det er på tide. Jeg er rett og slett stein-klar. Det begynte å gro når lillesøstera mi annonserte at hun var gravid, og jeg måtte innse at hun ikke ville bli en ung mor. Min LILLE søster, skulle få sin første baby rett rundt sin 29 års dag. Og hvor var jeg?

Jo, jeg bor på barndomshjemmet mitt, hos mine foreldre, og sparer penger for å kjøpe leilighet. Men det er dyrt, og det er vanskelig å gjøre det selv.

Det er unnskyldningen jeg har gitt meg selv de siste 7 årene, at det er så og si umulig å kjøpe leilighet når man er singel, så hvorfor bry seg? Derfor jeg har vært fornøyd med sparingen min. Med 8000 kr satt til sides i måneden, betydde det enda at jeg hadde penger nok til ungkvinnes-livet, som egentlig ikke er så utadvent som man kunne håpet på.

For når de fleste venninnene har fått både en og to babyer (om ikke tre og fire), man selv er innadvent og blir sliten av å treffe nye folk, så er det veldig lett å bare bli værende hjemme på kveldene. Mens de er hjemme med unger og mann så kan jeg ‘slappe av’ og å ‘ta det rolig’, som er mye bedre å si enn å innrømme at man er redd for å gå ut, for å oppdage at alle andre ungkvinnene der ute plutselig er blitt så mye yngre enn en selv og man har flere tegn som sier det er på tide å bli voksen.

Så skjedde det, det jeg egentlig hadde ventet på. Når jeg ikke lengre kunne komme med unnskyldninger. Først kjøpte Lillesøstera seg et hus. Ikke leilighet, men et HUS. Et stort hus, med flere soverom, to stuer, flott kjøkken, rett utenfor sentrum i byen. De kunne ha folk som sov over, som fikk eget gjesterom, og de har spisebord som passet til mer enn 6 personer. Akkurat et år etter de flyttet inn, ble de gravid.

Jeg skal være ærlig, det stakk litt i meg. Jeg var selvfølgelig kjempe glad; nevøen min er 1 av de 2 skjønneste nevøene i verden, men lillesøstra mi var klar til å bli skikkelig voksen, og det var ikke jeg. Det hjalp ikke at bestevenninnen også forlot meg i de unges rekker bare to måned senere med å informere meg om at hun også var gravid.

Jeg sto der, småforlatt av mine to nærmeste i kjønn og alder, hvor de ble skikkelig voksne og jeg var igjen.

Nå kommer dette frem veldig deprimerende, men det er det jeg lenge har følt at å bli voksen var. Deprimerende og kjedelig. Det krevde planlegging, og å sette seg mål. Det krevde at man jobbet med noe over lengre tid, og var målbevist. Man måtte begrense seg, og budsjettere og man måtte stå ansvarlig for det man hadde gjort.

Jeg har kommet langt de siste 9 månedene, men akkurat det, å stå ansvarlig for noe, skremmer meg litt enda. Allikevel er jeg kommet meg litt lengre, for jeg har oppdaget at det jeg har kontroll over, det kan jeg godt stå ansvarlig for. Det jeg ikke har kontroll over… ufffff! Men kanskje, med å jobbe videre med meg selv, så kan jeg komme til det punktet hvor jeg føler meg sikker nok til å ikke bli skremt av den sentingen; Stå ansvarlig for.

Følg med, kanskje vi kan lære noe av hverandre.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg