Hva jeg lærte om livet, jobb og kjærlighet av å søke på Anno, S01 (og Stolthet og Fordommer)

Vi opplever noen Aha øyeblikk i løpet av livet, hvor ulike opplevelser samler seg og til slutt kobles sammen for å gi oss en bedre forståelse av oss selv og verden rundt oss. Og jeg lover, dette innlegget kommer til å ende opp i et Aha øyeblikk om intervju, om kjemi og om livet, men for å komme til mål så må jeg forklare hvordan jeg kom frem til oppdagelsen min. Om hva jeg lærte av å søke på Anno!

Ikke mange som vet dette men jeg søkte om å være med i Anno sesong 1 og ble kalt inn til første intervjurunde. Siden ingen i dag kaller meg Anno-Ingrid, skjønner dere at jeg ikke var blant de som ble valgt til å være med i programmet. Dette syns jeg var ganske kjipt, helt til jeg begynte å se programmet. Da innså jeg at mine forventninger og det programmet faktisk var, ikke stemte overens. De var rett og slett vidt forskjellige. Jeg kunne helt ærlig si at jeg var glad fordi jeg ikke kom med videre.

Det har allikevel tatt noen år før tanken har satt seg og jeg kan forklare ideen som begynte vinteren 2015.

Bildet er jo selvfølgelig fra NRK, men jeg fant det på VG sine sider. (Her)

jeg var selvfølgelig nysgjerrig når Anno begynte vinteren 2019, og som nevnt over, hadde jeg andre forventninger til programmet enn det som ble visst. Jeg kom med forventninger på at dette var som mine favorittprogram, Victorian Farm, Edwardian Farm, Wartime Farm og Tudor Monastry Farm, bare satt i byen. (Se bilder nedenfor). Anno var noe helt annet. Det var mer reality konkurranse enn historie-utforskning og mens jeg hadde sett for meg at folk skulle klare seg kun med utstyr fra den gang da (renhold, sanitet, etc), hadde deltagerne på seg moderne klær, og skulle lære seg nye, gamle, håndverk. Fokus var på relasjonen, håndverket og konkurransen, ikke det historiske aspektet  (som jeg hadde lest meg litt opp om før jeg dro til intervjuet).

Victorian Farm. Er BBC laget. Les episodeguide her. (Kan ikke sees fra engelsk BBC i Norge, men finnes på Youtube)

 

Det jeg tror er den nyeste sesongen. Her drar gjengen (-Alex +Tom) tilbake til 1500-tallet. Les episodeguiden her.

Det gikk to år før erfaringene fra å søke på Anno koblet seg sammen med noe annet og ga meg Aha opplevelsen jeg nå skal komme med.

Frem til i sommeren 2017 hadde jeg sett på intervjuer til jobber og stillinger som en enveis form: Den som søker må vise at de har evne til å utføre jobben som er utlyst. Slik er det ikke, i hvert fall er det ikke det hele. Det er nemlig ikke bare om arbeidssøkende kan tilfredsstille arbeidsplassen og stillingens standard. De som intervjuer må også se om de kan gjøre den ansatte tilfreds i sin stilling. Ansetter de en som egentlig ønsker å gjøre noe annet, er sjansen stor for at miljøet blir skadd, jobben blir gjort slurvete, og personen kanskje forlater de raskere. Den som søker jobb må samtidig vurdere om dette er en jobb som de kan gjøre tilfredsstillende, om de kan bidra til jobben og om jobben kan passe bra til dem selv.

Da jeg ble intervjuet for Anno, spurte de hva jeg så for meg og hva jeg gledet meg mest til. Jeg svarte;

  1. Klærne. Jeg gledet meg til å gå med klærne de hadde på den tiden, å venne meg til hvor annerledes det var.
  2. Jeg gledet meg til å se og oppleve levestandarden og hvilken utfordringer spesielt kvinner hadde på den tiden med å holde hus, hygiene og sanitet (Ja mensen var inkludert i dette).
  3. Oppleve og dele det jeg lærte med resten av Norge.

Har du sett Anno, så skjønner du at på to av tre punkter så kunne ikke tv-serien leve opp til mine forventninger. Det er derfor helt rett at jeg ikke ble med i programmet.

Det var som Elizabeth Bennet sa når Mr. Collins fridde til henne: “You could not make me happy, and I am convinced I am the last woman in the world that could make you happy“. Hun hadde skjønt det, og først nå når jeg tenker på hennes setninger, skjønner også jeg at dette ikke bare handler om jobb men kan også bruke som kjærligheten.

Jeg skal ikke si mer om akkurat kjærligheten, for det er litt mer komplisert og jeg forstår den langt mindre…

Jeg avslutter med noen kloke ord fra Mr. Bennet som i boken handler om kjærlighet, men også kan brukes om jobb: “I know your disposition Lizzy. My child, let me not have the grief of seeing you unable to respect your partner in life. He’s rich, to be sure, but will he make you happy?” (Dere som er Jane Austen nerder, jeg spør dere: Hvordan tror dere Elizabeth Bennet hadde endt opp, dersom hun hadde giftet seg med Mr. Collins? Jeg gjetter: Bitter og alkoholiker.)

#økonomi #jobb #lykke #tilfreds #intervju #tv #anno #stolthetogfordommer #BBC #Victorianfarm #Edwardianfarm #Aha

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg