Jeg drømte om å bli oppdaget, nå oppdager jeg meg selv

Fame Word On Stage Meaning Celebrity Recognition And Being Famou
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com

Det var lenge en av mine store drømmer; Å bli oppdaget. Ikke nødvendigvis som skuespiller, forfatter, model eller generelt en kjent person, men at noen så at jeg var ekstra ordinær.  

Det første jeg drømte om at jeg skulle bli oppdaget som var fredsskaper. Jeg forsto ikke alltid det jeg hørte og så i aviser og på tv, små, brune barn med store mager, øyne som stakk ut av hodene og masse fluer som satt på de. Eller mennesker som rømte fra krig, som var så redde og ba om hjelp. Jeg skjønte det ikke, og det plaget lille meg selvfølgelig. Heldigvis viste jeg hva som måtte gjøres. Bare noen kunne oppdage meg. Hver kveld, etter å ha sett eller hørt noe vondt, så ville jeg fantasere om hvordan jeg skulle bli sendt til kongen i landet hvor folk sultet i hjel, eller rømte i fra. Jeg ville gå opp til slottet, hvor det var palmer rundt og grønt og frodig. Jeg ville gå inn i tronerommet, hvor kongen satt på en stor trone med masse folk rundt seg. Se for dere tronerommet i Reisen til Julestjernen. Jeg ville gå opp til han og jeg ville si: “Konge, du må gi folket ditt mat! Hvis de ikke får mat, så dør de! De holder på å dør nå, så du må forte deg!” Eller “Konge, du må slutte å lage krig. Folk dør i krig, det må du skjønne!” Uansett hva scenarioet var, så kunne jeg alltid forklare til kongen hvorfor de måtte slutte å gjøre det de gjord. Kongen (aldri en dronning btw) ville høre på meg, det ville gå opp et lys for han og han ville si: “Åh, tusen takk Ingrid! Det hadde jeg ikke tenkt på! Da skjønner jeg det. Jeg skal fikse det med en gang”. Jeg ville være en helt som hadde reddet masse mennesker, alle ville si hvor flink og smart jeg var. Om bare noen oppdaget at jeg kunne gjøre det. 

Young girl pretending to be a superhero
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Frem til jeg ble 18-19 år hadde jeg alltid hatt drømmer om hva jeg ønsket å gjøre, men plutselig begynte jeg å stille spørsmål om det var rett. Etter det har jeg vel egentlig bare ønsket å bli oppdaget som ‘noe’. At noen andre skulle komme å si til meg, med sikkerhet i stemmen og overbevisning nok til å overbevise meg om at jeg ville være fantastisk til å gjøre ‘Dette’. Det var ikke så viktig hva ‘dette’ var, så lenge de så meg og kunne si at det var ‘dette’ jeg ville bli god til. At det var ‘dette’ jeg skulle bli ekspert i, at det var her jeg ville være ekstraordinær.

I min livlige fantasi (som jeg med glede kan si enda finnes) har ‘dette’ av og til vært forfatter, skuespiller, stuntkvinne, hestehvisker, fekter, programleder, youtube stjerne med håndverk som tema, gartner, ekspert på smarte oppbevaring, superhelt, med mye mer. Problemet var at jeg ikke kunne noe av dette. Å skrive jevnlig begynte jeg ikke med før i februar, skuespill har jeg ikke drevet med siden videregående (og som skademarkør med Hjelpekorpset) Stuntkvinne, hestevisker og fekter var en del av en fantasi hvor jeg ble dratt inn i en annen verden, alla Narnia, hvor den enda var middelalderen. Jeg har vel holdt et sverd en gang, ridd to ganger, og jeg krasjer av og til med dørkarmen når jeg går igjennom en dør, så stuntkvinne er nok ut der. Jeg har tilsvarende erfaring med de gjenværende drømmene. Programleder var basert på at jeg selv ønsket å finne ut av diverse ting, og fortelle det til andre, det samme med Youtube (Her begynner lidenskapen min å skinne igjennom). Smart oppbevaring kan jeg like mye som enhver som har søkt på youtube, og jeg har hatt kjøkkenhage sammen med mamma i tre-fire år som er min eneste erfaring som gartner. Og som gartner var jeg veldig flink til å grave opp og plantet, mens mamma rakte, lukte, vannet og høstet. 

redhead warrior
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

Alt dette var ideer som jeg ikke kunne gjøre noe med før noen anerkjente det. Og jeg innser nå, når jeg følger tankegangen, at jeg har vært utrolig passiv i livet mitt. Det er bare de to siste årene, fra jeg ble 30, at jeg har begynt å prøve ting. Frem til da, ventet jeg på at noen skulle tilby meg en jobb som var drømmejobben (fordi de ville vite hva det var for noe, siden jeg ikke viste). Det er ikke en god oppdagelse, når man innser at man har håpet at noen andre skulle komme å ta kontroll over livet ditt. At man har latt (og enda lar) frykt for det ukjente og mangel på selvtillit gjøre at man ikke en gang innser at man allerede har ta et valg. (Don’t worry, det kan reverseres) 

For jeg må innrømme at det ikke bare er på jobbsiden at jeg har vært og fortsatt er passiv. Jeg så et klipp her i forrige uke, en kvinne som jobbet som matchmaker. Hun spurte “Hvor mange mulige partnere snakker du med i løpet at en uke? Ikke kollegaer, ikke folk man kjenner, men helt nye, mulige partnere?” Hun anbefalte minst 10. Mitt svar? 0. Så jeg har litt å gå på der. I går snakket jeg med noen kollegaer, så i dag skal jeg vist nok få meg noe Tinder eller Happening eller noe slikt. Det hørtes ut som en bedre ide i går… 

Men jeg har i hvert fall kommet et stykke på veien utenom. Jeg har innsett at det ikke handler om å bli oppdaget. Det handler om å være ekstra-ordinær. Og det trenger ikke å være en ekstra-ordinær jobb, det kan være en ekstra-ordinær hobby. En ting jeg kan gjøre, som bare JEG kan gjøre slik JEG gjør det. En ting JEG liker å gjøre, bare fordi jeg liker å gjøre det. En ting jeg opplever mestring i, en ting som jeg får energi av. Så jeg fortsetter å gjøre og prøve nye ting, å jobbe mot å bli ekstraordinær i ‘min ting’ på ‘min måte’. Jeg har dannet meg erfaringer, jeg gjør vurderinger og jeg tillater meg å feile for jeg har innsett at det ikke er å feile. Det er å spesifisere litt mer hva som er min ‘greie’. Og det er en god ting å gjøre. 

Helt ærlig, har du funnet ditt Ekstra-ordinære? Eller er du i den spennende fasen av å minke det ned alternativene? Hva har du forsøkt? 

#jobb #drøm #oppdage #drømmejobb #Selvrealisering #selvoppdagelse #selvtillitt #jobb #ekstraordinær #ordinær #drøm #arbeid #prøve #inspirasjon

5 kommentarer

Siste innlegg