Grådighet: Ikke vær som apekatten som ble fanget av sin egen grådighet.

Fortellingen om metoden for hvordan apekatter har blitt fanget, uten risiko og uten skade på dyret, kommer fra Eric Butterworth. Jeg gjenforteller den i mine egne ord, ikke som en metode men som et eventyr. 

Det var en gang en apekatt som var ute å leter etter mat en dag. Han kjenner en god lukt og snuser seg frem til en beholder hvor favorittnøttene hans er oppi! Han forsøker bevege på beholderen, men klarer ikke å rikke på den. Han kunne ikke ta beholderen med seg og han kunne ikke snu den opp ned for å riste nøttene ut. Det var en åpning i flasken, og der nede kunne apen se de søte og gode nøttene. Han forsøkte å stikke hånda nedi, og vet du? Åpningen var akkurat stor nok til å få hånda ned! Han strakk hånda så langt han kunne og nådde nøttene akkurat!  Hurra! Apekattens hjerte hoppet av glede, han kjente godlukten og viste han snart skulle få spise som en konge! Men, hva var dette? Han klarte ikke dra til seg hånda igjen! Hånda satt fast! Det var ikke mulighet til å dra ut hånda som holdt nøtten. Hva var det som skjedde? Svaret er ganske enkelt, når hånda er en knyttneve for å kunne holde nøtten, var åpningen for liten til å få ut nøtten! Dagen går, og apekatten klarer på ingen måte å få hånda ut mens den holder nøtten og å slippe den er uaktuelt. På slutten av dagen kom jegeren og apekatten, fremdeles uvillig til å slippe nøtten, ble fanget pga sin egen grådighet. 

Hvis du som jeg, sitter med et lite smil om munnen, er det nok pga en kombinasjon av to ting. Det ene litt å riste på hodet over de grådige apenes dumhet og den andre er fordi vi kjenner oss igjen med vår egen grådighet. Vi har (forhåpentligvis) alle hatt en aha opplevelse om hvordan vi selv av og til er fanget i materialismens grep. Vi bare VIL ha den tingen og når vi får den, når vi ofrer for å få tak i den tingen, innser vi at det egentlig var den neste tingen vi ville ha. Eller så lever vi kanskje i en rotesti, fordi vi ikke klarer å kvitte oss med ting som vi bare ser på når vi bestemmer at “denne er for viktig for meg, jeg kan ikke kaste den”.  

Vi kan være fanget av jobben, av lønnen vi tjener, for å skaffe oss det nye og det beste, eller bare for å klare de daglige regningene. 

Hvorfor forteller jeg historien om den grådige apen, jeg som skriver en økonomiblogg, som deler min gjeld og netto rapport månedlig, som lever med budsjetter og tenker konstant på hvordan jeg best kan ta vare og øke min egen rikdom? Jeg gjør det fordi bevissthet er avgjørende for å unngå faren. Hadde vi kunne forteller apekatten, slik han forsto det, at det ikke fantes noen måte for han å få tak i nøttene, han måtte fortsette å lete videre, ville han kanskje ikke blitt fanget. Vi kunne vært Synnøve Skarbø i Norske Rotehjem, som gjør folk bevist på skaden med å ha for mye ting rundt seg. Vi kunne vært en sykepleier eller lege, som forteller en person de må slutte å røyke/spise sukker/overspise, for sin egen helse. Vi kan være Hallgeir Kvadsheim som advarer mot overforbruk for våre fremtidige selv.

Advarslene er rundt oss, så la oss ikke være en fanget ape. 

#økonomi #rot #materialisme #helse #penger #fortelling #metafor #lønn 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg