Flinke piker koker kaffe, rydder etter møter og bryr seg om småting

Kommentar til Nice girls don't get the corner office

Til ære for kvinnedagen har jeg i dag lyttet igjen til “Good Girls still don’t get the corner office”, og jeg kom på at jeg hadde skrevet en review av den på bloggen! Derfor publiserer jeg den igjen. Med noen flere oppdateringer og re-refleksjoner. Det er gått halvannet år siden første gang jeg hørte boka og fordi jeg ikke sitter fast, er jeg ikke den samme personen som jeg var den gangen. Jeg håper derfor at dere vil se innlegget i det nye lyset….

****

Den siste uken har jeg lyttet til en lydbok som heter Good Girls don’t get the corner office og selv om jeg ikke selv ønsker et hjørnekontor, kan jeg ikke la være å legge merke til på jobben hvem som rydder og hvem som går i møter… Derfor har jeg oversatt tittelen litt utover det den engelske tittelen sier.

Dette er en bok alle kvinner som jobber bør lese, uansett hvor dere jobber. Kontor, sykehus, butikk, uteliv, osv. Så lenge du ønsker å gjør noe som mer enn ‘nedest på rangstigen og dårligst betalt’, er jeg sikker på at denne boken vil gi deg noen ting å tenke på.

Det er nemlig det boken gjør, den får oss til å reflekter, tenke over våre egne handlinger og gir oss selv verktøy for å komme oss videre. Vi kan nemlig ikke kontrollere hva andre gjør, vi kan bare kontrollere oss selv.

Boken er skrevet av Lois P Frankel, PhD, og oppgir ca 120 ubevisste tabber kvinner har en tendens å gjøre. Jeg sier en tendens fordi det er selvfølgelig ikke slik at alle gjør alle feilene eller de SAMME feilene. Det er heller ikke det at menn aldri gjør dette eller at ALLE kvinner gjør det. Forfatteren legger vekt på at hun ikke forsvarer systemet men at boken er veiledende retningslinjer for å manøvrerer uskrevne regler på arbeidsplassen, som muligens er diskriminerende. Det er en generalisering og enkelte ting kan du lett kjenne igjen hos deg eller andre, andre ting er ukjent og fremmed.

Et av trekkene jeg IKKE kjente meg igjen i og som jeg får skryt av (for å skryte litt selv) er at jeg ikke er redd for å gi beskjed dersom jeg ikke skjønner noe og jeg spør gjerne oppfølgingsspørsmål. På den andre siden; jeg får kanskje skryt fordi få andre tørr å stille spørsmålet.

Noen trekk jeg kjente meg igjen med, var klesstil og det å slutte å kle meg som en student som er 23 år, i stedet for en 33 år gammel kvinne som har jobbet i 8 år.


Les mer om klesutfordringen jeg begynte etter å ha lest denne boka: “Trodde aldri jeg skulle skrive om outfits, men…


Andre ting jeg vil jobbe med, er å introdusere meg selv med mitt fulle navn. Mens mange heter Ingrid, er det ikke mange i verden som heter mitt fulle navn. Et enkelt fornavn vil ikke folk kunne knytte opp mot noe senere, et etternavn er mye mer spesifikt. (Med mindre man heter Jasmin Elsa Jensen (Helt påfunnet navn)). Når jeg jobbet på festivalkontoret under Kåkånomics og de ulike deltagerene, debatanene og foredragsholderene kom, introduserte de seg alltid med sitt hele navn. Jeg svarte ‘Ingrid’. Hva signaliserer jeg når jeg kun går etter mitt fornavn, mens de går etter sitt fulle navn? Dette vil variere fra selskap til selskap, men jeg kan i hvert fall øve på å si hele navnet mitt når jeg introduserer meg selv til helt nye mennesker.

*

Et annet eksempel opplevde jeg i går ettermiddag og det er bakgrunn for innlegget her. De har styremøter på jobb og den siste dagen gikk møte senere enn forventet. En kollega kom springende inn og sa han ikke klarte å booke om flybilletten; kunne jeg hjelpe han. Og selvfølgelig kunne jeg det. Når møte var ferdig og han var på vei ut av døren, stakk han hodet inn og sa

“Tusen takk for hjelpen!”.  Og hva svarte jeg?

“Ikke nevn det! Det var så lite.”……..

Ikke nevn det… Det var så lite….

Ikke takk meg, jeg brukte bare 30 minutter av dagen min på å ringe reisebyrået og bytte på billetten din. Det er det jeg sier. Min tid er lite…

Hvor vanskelig er det å si “Versegod!” Ikke noe mer. Bare “Versegod!”. “Ikke nevn det, det var så lite” vs “Versegod”? Det var jo  ikke så lite, sånn egentlig. Jeg måtte ta en pause fra mitt vanlige arbeid, jeg mistet konsentrasjonen og flyten i arbeidet jeg holdt på med. Det tok litt tid å bestille og det tok enda lengre å komme tilbake til der jeg var. Det er ikke ‘så lite’. Hvorfor minimerer jeg arbeidet mitt, når det eneste det kan resultere i er at andre tror meg, og begynner å minimere det også? 

Det er ikke bra å gi inntrykket av at alt er så vanskelig, for da vil folk sette spørsmål med våre evner. Det er heller ikke bra å gi inntrykk av at alt er så lett. Da slutter folk å sette pris på det OG det kan hende de finner ut at du kan håndtere litt mer i tillegg!

Poenget forfatteren prøver å få frem, er at man skal vise med hele seg at man ikke er en snill liten pike men en selvstendig kvinne som kan ta avgjørelser og jobbe uten konstant oppfølging som barn trenger. Vi er jo ingen den lille jenta, men vi må vise dette, ikke bare med hva vi sier, men med hvordan vi ser ut, hvilke kroppsspråk vi har, hvordan vi snakker, hvordan vi reagerer, osv, osv.


Kjenner du deg igjen i dette trekket og har du lest/lyttet til boka?

#flinkpike #jobb #karriere #vaner #ståpå #nicegirlsdon’tgetthecorneroffice #snillpike

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg