Inspirasjoner på kvinnedagen

Jeg hadde noen småideer om økonomi og kvinner, som jeg følte var svært aktuell å skrive om i dag, på kvinnedagen: Lønn, stilling, Flink-Pike syndromet, Kvinner i ledende stillinger, Samlivsbrudd, m.m.

Så, mens jeg lettet etter informasjon, kom jeg over et blogginnlegg som sier neste akkurat det jeg ønsker å komme med. Jeg innser, at jeg, som helt ny i faget, heller kan vise til to kvinner, som sier det så mye bedre enn meg. Først Elin Reitan, Forbrukerøkonom hos Nordea som, i august 2016, publiserte et blogginnlegg om “Samlivsfellene som kan ruinere deg”. Hun tar kort og enkelt opp de feilene mange har gått i, og hvilke grep man raskt kan ta for å hindre det. (Trykk på bildet, så tar det deg direkte til blogginnlegget).

Den andre jeg skal dele er en Amerikansk kvinne og jeg hører på Podcasten hennes en god del. Hennes jobb er å coache kvinner i arbeidslivet og podcasten hennes introduserer oss til inspirerende personer, både menn og kvinner, som tar opp temaer om det som kan være et hinder for alle. (Jeg har bare hørt på de fire-fem første episodene, så jeg kan egentlig bare uttale meg om disse). Bildet jeg legger ved er av boken som kommer ut i april, (mai måneds leseprosjekt), men når du trykker på bildet så kommer du til PodCasten hennes. Jeg kan virkelig anbefaler episode 1, hvor Wright intervjuer Christine Caine, en kvinne som startet og driver en stor interesseorganisasjon som jobber mot menneskesmugling. Jeg tror jeg må gå tilbake til foredraget jeg hørte i 2009 av Betty Williams, en av kvinnene som fikk Nobels Fredspris, etter de samlet mødrene i Nord-Irland og marsjerte for fred, for å finne en kvinne jeg umiddelbart falt i beundring med. 

Gratulerer med dagen, alle sammen! 

#Kvinnedagen #økonomi #Sammenervisterke #Beundrer #blogg.no #podcast #bloggmag.no #nettavisen #side2 

Er du økonomisk farlig feit?

Jeg vil jeg applaudere Tegnehanne, som åpner opp om hvordan hun har ignorert regningene sine, noe jeg ikke selv har gjort på et helt år! Hun skal ha et møte med han Rogalendingen fra Luksusfellen, så jeg håper hun finner ut av det. Jeg har selv hatt mine perioder med å ignorere fakturaer, sist i november 2015 når jeg sa ja til å støtte en organisasjon til jul, og så lot jeg være å betale fakturaen frem til jeg fikk mitt andre inkasso-krav i mars. (Syns egentlig ikke at slike fakturaer burde gå til inkasso, det er jo et frivillig bidrag. På den andre siden kunne jeg jo ha turt å si nei også. (Jeg sa forøvrig nei før jul denne vinteren, så jeg ble litt overrasket når jeg fikk telefonen som sa jeg hadde vunnet, hmm kan vi si scam?)) 

 

 
Fra Tegnehannes innlegg i Aftenposten

Det absolutt flaueste (og jeg får vondt i magen når jeg tenker på det) var når faren min hjalp meg med å lease en bil, siden kompisen hans eier/driver et bilfirma. Så lot jeg være å betale førstegangssummen på 40 000 kr, helt til kompisen ringte pappa og spurte hvorfor jeg ikke hadde betalt, og pappa ringte til meg og spurte om jeg ikke hadde penger. Og jeg hadde det. Jeg hadde bare ikke betalt. Jeg sa jeg hadde glemt det, men jeg utsatte egentlig bare å betale. Jeg skjemmes for den posisjonen jeg satte pappa i der.  

Jeg leste i avisen her for noen uker siden om unge som kjøper ting på nettet selv om de ikke har pengene til det. Det fikk meg til å tenke på en av de amerikanske “profetene” i privat økonomi, Dave Ramsey. Og jeg sier profet, for å høre han minner meg om vekkelsesmøtene jeg har sett klipp fra, men vær så snill å se forbi det og hans fokus på bibelens bud om økonomi. Mye av det han sier er fornuftig, det er i hvert fall få risikoer å følge hans råd. Jeg har en anmeldelse av boken hans her.

Han sammenlignet økonomisk usunnhet med fysisk usunnhet. Og på mange måter, mente han, at økonomisk usunnhet var verre enn fysisk. For spiser man for mye, blir man overvektig. Og det syns. MEN brukte man for mye penger, var det ingen andre som ser det. Det å da innrømme for omgivelsene at man sliter økonomisk og må redusere forbruket sitt, kan være kjempe vanskelig. Derimot, sier man til omgivelsene, “jeg er overvektig og trenger å slanke meg”, så har omgivelsene dine nok sett det og raskt støtter opp mot målet. 

Dette påvirker også andre. Svært få ser på noen som er overvektig og tenker “Jeg vil også være overvektig”, men har noen nettopp kjøpt en ny TV, noen nye spill, ny håndveske eller bil, er det svært lett å tenkte; “Jeg vil også ha det”, uten at vi vet om de kanskje har tatt på seg mye gjeld for å få kjøpt den tingen. Andre ting det er lett å tenke er: “Jeg fortjener det”, “De klarer det, da kan jeg også klare det”, “De har råd, da har jeg også det”.

Jeg ser mange tegn på den økonomiske usunnheten i samfunnet vårt i dag. Stadig hører jeg reklamer om refinansiering, raske lån og Du-fortjener-det kredittkort. Alle har små skrift, eller en stemme som raskt forteller hva den effektive renten er. Samtidig leser jeg artikler om hvordan gjelden til Nordmenn øker, flere kommer i økonomisk uføre og Luksusfellen kommer nok ikke til å mangle deltagere på lenge. Og det syns jeg er kjempe trist.

Har dere forresten tenkt over hvorfor det er så mange reklamer for kredittkort, ‘gode’ lån, og fordeler ved å betale med kredittkort? Vi blir jo pushet på dette hele tiden, sist gang i person på Helgø Meny, og i tekstreklame i Dagbladet.no. De gjør det ikke fordi det er enkelt. Bankene tjener gode penger på det. Lån skjønner jeg at man tar renter for, litt i hvert fall. Men hvilken fordel er det for kredittkort, der det ikke koster noe om man betaler tilbake innen 45 dager? Jo, fordi mange nok betaler IKKE tilbake på 45 dager, som gir banken mer penger og disse er lønnsomme å beholde. Jo flere fordeler jeg blir tilbydd, jo mer lurer jeg på hva renten er. 

Jeg har heldigvis vært livredd for kredittkort, og hvordan rentene der kan øke originalbeløpet. Jeg har, bortsett fra den aller første gangen jeg brukte kortet, og regningen ble sendt til feil plass, betalt tilbake samme måned som jeg har brukt kredittkortet. Men jeg har vært fristet. De månedene når jeg hadde lite til ingenting igjen før neste studielån-utbetaling, har jeg hatt lyst til å bare låne litt. Hadde det ikke vært fordi jeg visste jeg bare forskjøv problemet, hadde jeg nok brukt det mer.

Min usunnhet og svakhet er at jeg har brukt mer enn jeg hatt behov for. Jeg har siden jeg begynte å jobbe, hatt få faste, obligatoriske utgifter. Jeg har ikke økt gjelden min, men den har ikke blitt særlig mindre heller. Jeg ville sammenlignet det med en kollega av meg. Hun er en bitteliten dame i 40-årene. Når vi spiser lunsj spiser hun alltid to store tallerkener med varmretten, og hun smører seg to skiver som hun skal spise i 2-3 tiden når hun er sulten igjen. Hun kan spise så mye sjokolade og kaker hun vil, uten at det merkes på kroppen hennes. Hun har svært høy forbrenning. Hadde jeg spist det samme, hadde jeg esset ut. Jeg har ikke spurt henne, men jeg antar at hun bruker ganske mye penger i løpet av en måned på mat.

Jeg har brukt pengene mine med høy forbrenning. Jeg sitter ikke igjen med noe særlig verdier etterpå, men jeg er ikke økonomisk overvektig heller. Vennene mine har kanskje brukt like mye penger som meg i denne perioden men de har brukt de annerledes. Mens de sitter alle igjen med bolig og bil, har jeg en litt større sparekonto. Hadde jeg satt av de summene de har brukt til dette i samme periode, hadde jeg nok hatt noen flere hundre tusen på kontoen. Jeg må stadig minne meg selv om å ikke tenke for mye på det nå. Det gjør meg bare irritert og sur. Jeg må heller tenke at jeg i hvert fall har lært av det.

Har du noen økonomiske usunne trekk? Er det kun lørdags-godt usunt, eller en-Cola-og-sjokolade-hver-dag usunn som jeg?

#økonomi #budsjett #Usunn #Økonomiskusunnhet #samfunnsproblem #Luksusfellen #Gjeld #Gjeldsproblemer #brukerformyepenger #pengeproblemer #tegnehanne #inkasso 

Begynnelsen på slutten… (Eller slik jeg hadde oppfattet det)

Så jeg der sto jeg, med de rundt meg enten foreldre allerede, eller på vei, mens jeg bodde hjemme for å spare penger. Og med min arbeidsstilling nede i 50 % det siste halve året, så ble det ikke spart så mye penger heller.

Men flammen var blitt tent under føttene mine.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg hev meg rundt, søkte på masse jobber til jeg fikk drømmejobben. Jeg falt så og si inn i flere stillinger, sånn omtrent samtidig. I mai hadde jeg begynt å jobbe over 100 % Jeg vet ikke helt hvor mange prosent jeg jobbet, (det hadde kanskje noen som var skikkelig voksne hatt kontroll over), men jeg hadde en deltidsstilling som var på noen av formiddagene, lørdag og søndag og en stilling som jeg kunne gå til på ettermiddagene og de hele hverdagene jeg ikke jobbet på formiddagen.

Sånn som jeg falt jeg inni disse jobbene, falt jeg også inni dette med planlegging. Jeg ble helt avhengig av kalenderen min på mobilen, for å kunne holde dagene mine separert. På det verste måtte jeg se på kalenderen for å huske hva jeg hadde gjort for to dager siden. I løpet av juni hadde jeg fire dager fri, hvorav to av de ble brukt til frivillig arbeid med Røde Kors Hjelpekorps, og en av de andre dagene feiret den eldste nevøen min bursdagen sin. Juli var lignende, bare da hadde jeg også Sanitetsvakt på Gladmaten i Stavanger alle fire kveldene, som gjorde at jeg trappet ned litt på arbeidet disse dagene. Når jeg går tilbake å ser på kalenderen er jeg ganske stolt faktisk. Jeg fikk gjort mye i sommer. (Jeg fikk også noen episoder med svimmelhet, men det var ikke så farlig)

Nå skal det sies at jeg hadde god motivasjon. Stillingene var alle middeltidlig, hvor to sluttet i august og den siste i september og jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre etterpå. Det var lurt å spare opp penger til å leve etter dette også. I løpet av sommeren klarte jeg å sette 49 000 kr til side, som gjorde buffer-kontoen min godt.

Men jeg ble ikke arbeidsledig i september. I slutten av august fikk jeg et tilbud fra den ene plassen jeg hadde jobbet på, om jeg ville være med på et prosjekt de trengte litt hjelp med. Det var opprinnelig et par måneder, utvidet til ut året og er nå utvidet enda litt lengre. Her har jeg hatt muligheten til å jobbe overtid, som igjen har gjort at jeg har klart å spare ytterlige 62 000 kr. Halvparten av dette er ubrukte feriepenger, som jeg kunne få utbetalt siden jeg bare har jobbet middeltidlige kontrakter i år.

Alt i alt, tross 4 måneder med 50 % stillinger, har jeg tjent omtrent like mye som året før.

Og det aller beste? Jeg hadde spart over 100 000 på 8 måneder. Det viste seg at det å være bevist om penger faktisk lønnet seg. Det å planlegge gjorde livet lettere Kunne det å planlegge et budsjett føre til enda i sparing? Jeg begynte å prøve i oktober.

#sparing #budsjett #snartvoksen #tamegsammen #misunnelig #travelt 

På vei inn i voksenlivet, 13 år på overtid

Det er ikke lett, det å trå inn i voksenlivet men nå syns jeg det er på tide. Jeg er rett og slett stein-klar. Det begynte å gro når lillesøstera mi annonserte at hun var gravid, og jeg måtte innse at hun ikke ville bli en ung mor. Min LILLE søster, skulle få sin første baby rett rundt sin 29 års dag. Og hvor var jeg?

Jo, jeg bor på barndomshjemmet mitt, hos mine foreldre, og sparer penger for å kjøpe leilighet. Men det er dyrt, og det er vanskelig å gjøre det selv.

Det er unnskyldningen jeg har gitt meg selv de siste 7 årene, at det er så og si umulig å kjøpe leilighet når man er singel, så hvorfor bry seg? Derfor jeg har vært fornøyd med sparingen min. Med 8000 kr satt til sides i måneden, betydde det enda at jeg hadde penger nok til ungkvinnes-livet, som egentlig ikke er så utadvent som man kunne håpet på.

For når de fleste venninnene har fått både en og to babyer (om ikke tre og fire), man selv er innadvent og blir sliten av å treffe nye folk, så er det veldig lett å bare bli værende hjemme på kveldene. Mens de er hjemme med unger og mann så kan jeg ‘slappe av’ og å ‘ta det rolig’, som er mye bedre å si enn å innrømme at man er redd for å gå ut, for å oppdage at alle andre ungkvinnene der ute plutselig er blitt så mye yngre enn en selv og man har flere tegn som sier det er på tide å bli voksen.

Så skjedde det, det jeg egentlig hadde ventet på. Når jeg ikke lengre kunne komme med unnskyldninger. Først kjøpte Lillesøstera seg et hus. Ikke leilighet, men et HUS. Et stort hus, med flere soverom, to stuer, flott kjøkken, rett utenfor sentrum i byen. De kunne ha folk som sov over, som fikk eget gjesterom, og de har spisebord som passet til mer enn 6 personer. Akkurat et år etter de flyttet inn, ble de gravid.

Jeg skal være ærlig, det stakk litt i meg. Jeg var selvfølgelig kjempe glad; nevøen min er 1 av de 2 skjønneste nevøene i verden, men lillesøstra mi var klar til å bli skikkelig voksen, og det var ikke jeg. Det hjalp ikke at bestevenninnen også forlot meg i de unges rekker bare to måned senere med å informere meg om at hun også var gravid.

Jeg sto der, småforlatt av mine to nærmeste i kjønn og alder, hvor de ble skikkelig voksne og jeg var igjen.

Nå kommer dette frem veldig deprimerende, men det er det jeg lenge har følt at å bli voksen var. Deprimerende og kjedelig. Det krevde planlegging, og å sette seg mål. Det krevde at man jobbet med noe over lengre tid, og var målbevist. Man måtte begrense seg, og budsjettere og man måtte stå ansvarlig for det man hadde gjort.

Jeg har kommet langt de siste 9 månedene, men akkurat det, å stå ansvarlig for noe, skremmer meg litt enda. Allikevel er jeg kommet meg litt lengre, for jeg har oppdaget at det jeg har kontroll over, det kan jeg godt stå ansvarlig for. Det jeg ikke har kontroll over… ufffff! Men kanskje, med å jobbe videre med meg selv, så kan jeg komme til det punktet hvor jeg føler meg sikker nok til å ikke bli skremt av den sentingen; Stå ansvarlig for.

Følg med, kanskje vi kan lære noe av hverandre.