Hvorfor jeg tok grep om økonomien, først når jeg ble 30.

Hvorfor tok jeg ikke grep om økonomien min før jeg ble 30?

Jeg ser på meg selv som en ‘midt-på-treet’ bloomer, eller kanskje midt-på treet – til nesten litt sen bloomer, som betyr at jeg var litt sent ute med å ta grep om økonomien min. Som regel er føler jeg meg helt ok med det, men av og til, når jeg ser folk på sosiale medier som har kommet «Så mye lengre enn meg», eller snakker med venner som ligger mye bedre ann enn meg, økonomisk, må jeg kjempe i mot et lite grønt monster. Spesielt nå når jeg har fått følge med to nye, norske youtubere som snakker om investering. Loma har jeg allerede fortalt dere om men jeg oppdaget en ny en her denne uka, en som heter Simen. Jeg linker begge kanalene. Ikke bare har de fått til mye mer enn meg med investering, de er også i midten av 20 årene! Super imponerende!

Når det grønne monsteret kommer opp, må jeg minne meg selv om at jeg IKKE skal sammenligne meg selv med andre, jeg må sammenligne meg selv med hvem jeg var. Og i dag tenkte jeg å gå igjennom mine 20 -år og forteller dere om hvem jeg var. Og hvorfor ønsker jeg å gjøre dette? Vel, jeg tenkte at det kanskje er noen andre der ute som har sine egne monstre og med å fortelle om hva som hindret meg i å ta kontroll tidligere, kan det kanskje, på et eller annet vis, hjelpe dere. I hvert fall gi et lite håp.

Så først: Hvordan vil jeg beskrive meg selv om ung.

Vel – jeg var en ‘flink pike’. Jeg er enda en flink pike men jeg var en flinkere pike som gjorde det jeg skulle og egentlig aldri møte så veldig mye motstand. Det verste som hendt meg i barndommen, var det første året vi bodde i Malaysia. Jeg ikke klarte å snakke med noen av klassekameratene mine og ikke fikk noen venner. Jeg var super ensom og savnet Norge kjempe masse. Heldigvis lærte jeg meg Engelsk i løpet av det året og neste år, når jeg begynte på Middle School, fikk jeg en flott vennegjeng.

Poenget er at bortsett fra den ene gangen, fikk jeg det meste til uten så veldig store problemer. Og det fortsatte igjennom ungdomsskolen i Norge, Videregående og så begynte jeg på studiene. Jeg ANTE ikke hva jeg ønsket å gjøre, så jeg bare begynte å studere. Jeg hoppet litt mellom ulike fagområder – historie – statsvitenskap – samfunnsfag, før jeg begynte på bachelorgrad i Sverige. Det var mens jeg skrev bachelor oppgaven at jeg gikk på veggen. Jeg var ikke fornøyd med hva jeg skrev, jeg hadde ikke kontroll, jeg skjønte ikke hvordan oppgaven skulle ordnes og jeg fikk panikkangst hver gang jeg tenkte på oppgaven. Faktisk kjenner jeg på tungpusten når jeg tenker på den oppgaven i dag.

Den ble ikke helt godkjent og jeg klarte aldri å plukke den opp igjen. Noe jeg angrer på svært mye i dag selvfølgelig!

Men der sto jeg – 25 år, og hadde aldri feilet skikkelig i mitt liv. Jeg ANTE ikke hvordan jeg skulle håndtere det, og dessverre – med en selvtillit som aldri hadde vært særlig bra – ble dette dråpen som fylte min kopp.

I ettertid kan jeg se at jeg nok var i en slags depresjon, ikke diagnosert av en lege selvfølgelig.. Jeg fikk meg en enkel jobb som ikke krevde noe – den utfordret ikke, den betalte ikke særlig godt – men det var det jeg fortjente. Dere som har vært i depresjoner eller har slitt med dårlig selvtillit vil nok kjenne dere igjen.

Det ble en ond spiral – jobben krevde ingen ting – jeg mestret derfor ingenting – og jeg orket derfor mindre og mindre.

Og oppi dette skulle jeg liksom håndtere økonomien min. Vel – en som ikke får til noe – vil det heller ikke være vits i å prøve på noe. Det er 2 ting som reddet meg i denne perioden.

Det ene er leveregelen jeg alltid har hatt om pengene mine – på godt og vondt. Pengeregelen jeg hadde var «Har jeg penger på konto, har jeg råd». Dette betyr at jeg ikke klarte å spare så veldig mye. Men jeg sparte litt.

For den 2. tingen som reddet meg er hvor mye jeg vektlegger min familie og venners opplevelser av meg. Jeg visste at jeg burde spare, og derfor sparte jeg ‘det jeg hadde råd til’. Og jeg passet på å sette det i en annen bank som jeg ikke kunne se. For å stoppe leve-regel 1 til å forstyrre. Det er ikke en sunn årsak til å gjøre noe, men det fikk meg i hvert fall til å spare likt. Jeg var kjempe fornøyd med meg selv, da. I dag – når jeg har bedre kontroll og forståelse, ser jeg at jeg kunne ha gjort mer, men det var noe jeg var fornøyd med – og det er bra.

Jeg sparte litt – og litt, men jeg hadde ingen håp om at det ville gjøre en forskjell. Og det er det som er viktig å huske. Personlig økonomi er personlig, ikke bare er den påvirket av hvem vi er som personer, men enda mer – den er påvirket av hvordan vi føler oss.

Jeg hadde en helt ødelagt selvtillit, jeg hadde ingen tro på at jeg selv skulle klare å gjøre noe som helst som var verdt noe. Det var ikke vits i å forsøke en gang.

Hvis du jobber og jobber (kanskje flere jobber) for å få hjulene til å gå rundt, når skal du få tid til å sette deg inn i din egen økonomi, for å lære om investering, for å planlegge fremtiden?

Hvis du er syk, og må bruke det du har for å håndtere den sykdommen, hvordan skal du finne overskudd for sette opp et budsjett – for å finne de billigste varene – for å planlegge månden?

Vi må ha håp for å gidde å lære, og vi må ha energi for å gjennomføre – og jeg manglet begge.

Det skulle et sjokk for å få meg ut av det, og det sjokket kom i 2015. Året jeg ble 30, og 9 måneder etter oljekrisen først kom til Rogaland.

Jeg fikk beskjed om at min jobb ville forsvinne, og jeg ble tvunget til å ta grep. Jeg måtte bli lett på tærne, jeg måtte akseptere at jeg var utslitt, jeg måtte være kreativ og finne andre løsninger. Og løsningene fungerte. Jeg fikk bevis på at jeg fikk til ting. Selvtilliten steg. De neste to årene av ikke lette, men det er de beste 2 årene som har skjedd meg. For det snudde livet rundt for meg.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg følte det var viktig for meg å dele denne historien i dag, jeg er ikke sikker på om det kan hjelpe andre som er i den situasjonen er var i. Kanskje det kan gi et lite håp? Da det var på det verste, prøvde folk å hjelpe meg. Foreldrene mine, søskene mine, bestevenninnen min. Alle forsøkte å nå frem til meg men de kom ikke igjennom. Jeg var nødt å gjøre endringene selv. Jeg er 100 % overbevisst om at Personlig økonomi er 80 % adferd og 20 % kunnskap, for det var når holdningene mine endret seg, at alt endret seg for meg.

Men skulle du befinne deg i et mørke, slik det jeg var i og skulle du ønske hjelp til å komme ut av det, kan du forsøke de følgende tingene: Snakk med fastlegen din. Hadde jeg innsett at jeg burde hatt noen profesjonelle som kunne hjulpet meg å pusle brikkene sammen til et bilde, som kunne bare vært der for meg – og jeg ikke måtte være der for dem, er jeg sikker på jeg hadde kommet meg på bena igjen tidligere. Jeg vet ikke hvordan man går frem for å komme i kontakt med noen som kan lytte til deg, men fastlegen er i hvert fall første stopp.

Jeg tror jeg skal avslutte innlegget for i dag. Hvis du føler for å dele, hvis du kjenner deg litt igjen, fortell meg gjerne hva det var som har hindret deg i å ta grep om økonomien din, eller kanskje var det noe som gjorde at du mistet grepet?

Jeg hører gjerne fra dere alle.

Hvis du liker denne videoen og har lyst å støtte kanalen min, gi den gjerne en tommel opp og abonner for å følge med på fremtidige videoer.

Vi sees til neste innlegg, og frem til det, håper jeg du har en strålende flott og uperfekt dag!

#personligøkonomi #økonomi #selvtillit #mentalstyrke

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg