Når er det nok? Nok penger? Nok vektnedgang? Nok reduksjon av ting?

Mål-jaget er ganske naturlig for oss mennesker men det kan være vanskelig å stoppe å jage akkurat dette målet, hvis vi kan fortsette, uten å se at det kanskje begynner å bli usunt og skadelig for oss.

Dette er også et element som ble introdusert meg gjennom boken Quiter: Closing the gap between your dayjob and dream job, en bok som sier at den beste måten å få drømmejobben, er å bli værende på gamlejobben. Les bokrapporten her

Ideen som Jon Acuff tar frem er at vi ikke bare bør skrive ned hva målene våre er, vi må også skrive ned når nok er nok. Hvis du oppnår et mål, når er du fornøyd med det? Dette må vi gjøre før vi begynner. Hvis vi jobber med vektnedgang, når er vi fornøyd? Når skal vi stoppe å slanke oss? Jeg for eksempel kunne tenkt meg å redusere vekta noe. MEN jeg vil ikke bli under 60 kg, for da forsvinner rompa mi. Det var et rart syn den perioden jeg ikke klarte å få i meg mat og det skjedde.

Det andre jeg ikke satte en topp på, hvor jeg ikke sa hva som var nok, var bufferen min. Når jeg først begynte å spare til buffer, var målet ca en månedslønn, 20.000 kr. Når jeg nådde dette, fant jeg ut at jeg skulle doble dette. Når beløpet var 40.000 var jeg enda ikke fornøyd. 50.000 var vel greit. Når jeg kjøpte meg leiligheten ville jeg ha 100.000 kr på bok, for å være sikker på at jeg, som singel og eneste eier av boligen, ville klare meg skulle jeg bli arbeidsledig (som var en reell trussel på denne tiden). Jeg er fremdeles singel og selv om trusselen for arbeidsledighet ikke lengre er her, har jeg enda ikke behov for å redusere beløpet. Men jeg må minne meg selv om at nok er nok.

Jeg kan spare penger i det uendelige. Og da ha pengene på sparekonto. Hvor de er ‘trygge’. Og gir meg en ‘trygg følelse’. I høst måtte jeg ta noen alvorsprater med meg selv, hvor jeg så nøye igjennom de pengene jeg hadde i ulike buffere, og jeg måtte stille meg selv det vanskelige spørsmålet: Trenger jeg disse pengene her, eller kan jeg investere de? Kan jeg betale ned gjeld med de?  For mens jeg i teorien har hatt 100.000 kr som den magiske grensen for når nok er nok. Har det i realiteten vært nærmere 140.000 kr. Og det er mye penger! Det er mye penger som står å mister sin verdi på kontoene mine. Jeg tror jeg har kontroll nå. Selvfølgelig har jeg nå over 200.000 kr, men det er fordi jeg skal pusse opp kjøkkenet. Det blir spennende å se hvordan jeg reagerer når jeg tømmer disse pengene fra konto, og faktisk sitter igjen med 100.000 kr på konto. Jeg er litt nervøs allerede.

Dette er bare to mål jeg har/har hatt som enda påvirker meg. Jeg kunne også ha nevnt gjeldsbetaling, lesing av bøker, trening og mye mer. Det er spesielt viktig å sette en topp når det ene målet følger det andre. For eksempel som jeg har med gjeldbetaling og investering i fond i løpet av 2019. Hvis jeg ikke passer meg, fokuserer jeg for mye på gjeldsbetaling og når denne, men glemmer å sette til sides nok til å nå målet jeg har for investering.

Har du noen mål du kanskje burde sette en topp på? Når nok er nok?

2 kommentarer
    1. Viktig tema du tar opp! Det er vanskelig å sette grenser hvis en ikke har et bevisst forhold til hva som er godt nok. En vil jo alltid føle at en kan gjøre det litt bedre.

      Jeg lurer på om denne tendensen kan henge litt sammen med presset om å være perfekt eller best i dagens samfunn. At det ikke er greit å være gjennomsnittlig, som Per-Einar Binder skriver om i boka «ikke vær så slem mot deg selv». Å definere hva som er nok før en starter å jobbe mot et mål er lurt for å bøte på den følelsen!

      1. Du har nok mye rett i det. Jeg har også tenkt litt på presset barn og ungdom møter i dag. Vi som voksne snakker ofte om at barn og ungdom stresser seg ihjel og legger for stort press på seg selv, uten å stille for mange spørsmål om hvorfor. Har det bare dukket opp? Jeg tror personlig at fordi vi voksne planlegger så mye om at VI skal gjøre alt vi kan for at ting skal bli lettere for barna, så legger vi da et press på ungene om å utnytte det vi ofrer for. Barn er ikke dumme, de ser hva vi voksne gjør for dem. Hvordan hadde vi selv følt, dersom noen andre gjorde noe spesielt for at vi skal kunne gjøre noe. Hadde vi ikke ønsket å gjort alt vi kan for å få mest mulig ut av det? Dersom noen kjører en omvei for å hente/plukke oss opp, gjengir vi ikke dette en annen gang, eller tilbyr oss å betale? Dersom noen inviterer på middag, tar vi ikke med oss blomster som takk? Og hvis noen sjeldent hviler men hele tiden jobber og jobber for at vi skal kunne gå med de rette klærne, reise på de rette feriene, lære de rette tingene, få de rette mulighetene, vil vi ikke føle et press på å gjøre det helt perfekt?
        Så kanskje vi selv burde si hva som er godt nok i forhold til andre?

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg